Jeg har fått antatt min første bok! «Hvite steiner» var månedens hovedbok i Bokklubben Energica i september 2010.

Hvite steiner er en ganske munter og selvironisk bok om hvordan det er å lære å følge den indre stemmen og stole på at vi alltid havner på rett sted til rett tid. Jeg har brukt min egen lange vandring i ytre og indre landskaper som en rød tråd i boka, men det er bare for at leseren skal ha noe å sammenlikne seg med – vi er alle på vår unike vei i livet. Jeg håper Hvite steiner kan oppmuntre deg til å sette ut på din egen oppdagelsesferd, både inni deg og utenfor deg. God reise!

Sakset fra Bokklubben Energicas omtale av «Hvite steiner», ved Kari Kahrs:

«Jeg fikk ganske tidlig en fornemmelse av at det livet vi lever nå, bare inngår i en lang rekke liv der vi utforsker tilværelsen fra alle tenkelige vinkler.»

”Dette synet vil du treffe på gjennom hele boken,” fortsetter Lisbeth Lyngaas, ” men jeg understreker at dette bare er én måte å betrakte verden på. Vi opplever tilværelsen fra hvert vårt personlige ståsted, og langt fra alle vil finne min forklaringsmodell med tidligere liv interessant eller sannsynlig. Det spiller ingen rolle i den store sammenhengen. Det viktige er at vi etter hvert klarer å finne en dypere mening i det som skjer med oss, slik at vi kan ta bedre og riktigere valg for oss selv. Da kan vi komme oss ut av offerrollen og begynne å leve livet her og nå. Dette gjelder enten årsakene til problemene våre – eller de uoppfylte lengslene og talentene våre – stammer fra det som kan oppfattes som tidligere liv, fra dette livet, eller begge deler.”

Lisbeth Lyngaas er regresjonsterapeut. Gjennom samtaler med klienter og dypdykk i sitt nåværende og i sine tidligere liv er hun på stadig søken etter svar på tilværelsens mange spørsmål. I mer enn tjue år har hun befunnet seg på en indre og ytre reise gjennom vakre og varierte landskap, mot flere svar, større forståelse og dypere innsikt. Noe av det viktigste hun har funnet ut etter reisevirksomheten er at hun egentlig ikke er helt sikker på noe som helst! Det trenger hun heller ikke være, sier hun, for det er en del av livet å være undrende, usikker og nysgjerrig, å akseptere at livet egentlig er et ubegripelig, men spennende fenomen som forandrer seg etter hvert som erfaringer høstes.

Hvite steiner er lagt ut

I sin praksis og midt oppe i egne erfaringer har Lisbeth ofte møtt frustrasjonen som kan komme når man ikke vet hvor veien går videre, når det føles som om man beveger seg i blinde, uten noe å holde fast ved. Det hun har erkjent, og som hun nå deler med oss, er at vi må bli mer våkne for de hvite steinene som sjelen – vi selv – har lagt ut. Akkurat som Hans og Grete i eventyret kan også vi finne frem ved å bli mer bevisst på de hvite steinene som ligger der og viser vei. Kanskje får vi en bok mellom hendene, blir invitert med på et foredrag eller overhører en samtale. Noe gir gjenklang i oss og setter i gang nye tanker og følelser. Mange starter på nye vandringer i livet etter å ha oppsøkt en klarsynt eller et medium.

Mange oppsøker Lisbeth, som til daglig arbeider som regresjonsterapeut, for å finne ut hvorfor de føler seg blokkert i kropp og sinn, hvorfor de plages av fobier og angst, uforklarlige tanker og følelser, eller hvorfor de ofte opplever å bli tappet og mister all sin kraft. Andre sier de ikke føler seg helt hjemme på jorden og skjønner ikke hvorfor. Atter andre har bare en indre uro, en lengsel, som de ikke forstår, eller som det er vanskelig å godta. Alt dette handler boken om – å lytte innover, bli kjent med seg selv, følge sin intuisjon, og ikke bruke så mye tid og krefter på å legge hindringer i veien for seg selv.

Videre via tidligere liv

Lisbeth forteller om sin egen utvikling med varme og humor, og med en befriende jordnærhet. Under hele sin livsreise i indre og ytre landskap har hun observert, tatt notater, trukket konklusjoner, forkastet, forstått, misforstått … Av og til har hun snublet, men som hun selv sier: Hun har lært mye ved å følge sine hvite steiner. Det har ført til at hun ofte har handlet på tvers av det mange ville kalle sunn fornuft, men hun har alltid landet på bena. Hele tiden har hun hatt en fornemmelse av at hun ikke bare har vært på sin valgte vei kun for sin egen skyld. Innsikten skulle deles med andre. Og nå er boken her.

Her kan du lese et lite utdrag fra «Hvite steiner»:

Fra kapittel 2: Om skyer og druer

Det kunne kanskje være en idé å begynne med å undersøke hva denne høyere bevisstheten egentlig dreide seg om. Tanken var god, men hvor fant man slike opplysninger? I telefonkatalogen kanskje? Jeg flirte litt av mitt eget flåsete spørsmål og bestemte meg for å tenke på det senere. Nå hadde jeg altfor mye å gjøre på jobben. To dager senere kom svaret på spørsmålet mitt i posten, i form av en innbydelse fra et kurssenter jeg aldri hadde hørt om. Tittelen på kurset lød: «Hvordan få kontakt med intuisjonen og din høyere bevissthet.» Jeg kjente at håret reiste seg på hodet mitt. Dette var en merkelig tilfeldighet. Hvem visste at jeg var interessert i å snuse på dette temaet? Ingen på jobben, i hvert fall. Der var alle helt alminnelige og jordnære.

Nå hadde jeg jo faktisk gitt uttrykk for dette ønsket, så jeg følte at jeg for skams skyld ikke kunne gjøre annet enn å melde meg på kurset. Jeg møtte opp på den første kursdagen med pledd og pute og en liten skjelving i magen. Kurslederen var en gammel, ærverdig engelskmann som var pent kledd i dress og slips. Ingen krystaller, ingen turban, ingen flagrende gevanter, bare en trygg, jordnær ro. Dette var helt etter min smak. Jeg lurte riktignok på hvordan han hadde tenkt å beskrive noe så ullent som vår høyere bevissthet. Den kunne man jo ikke ta og føle på. Det var da han tok frem tusjene sine.

Som en barnehageonkel begynte han å tegne opp den himmelske sammenhengen på en flipover-tavle. Først fikk vi høre at hele universet var et eneste stort energinettverk, og at alt som fantes, var energi i en eller annen form. På arket tegnet han en stor, lubben sky som skulle representere denne universelle energien. Vi kunne sette mange navn på denne kraften – Gud, Det aller høyeste, den universelle Kilden, Alt-som-er, eller hva vi nå enn likte best.

Jeg merket at jeg spisset ørene. Dette lignet da veldig på det den klarsynte mannen hadde snakket om! En universell kilde som styrte verden, kunne jeg klare å forholde meg til. Det jeg hadde store problemer med, var de etablerte religionene som slo i hjel folk for å understreke at deres Gud var den eneste rette. Det kunne rett og slett ikke stemme. Dette var en mye mer interessant teori, selv om det foreløpig bare var noen nye tanker jeg måtte reflektere over og venne meg til.

Under den store skyen tegnet mannen noe som lignet på drueklaser. Dette var grupper av sjeler som samarbeidet på flere plan i liv etter liv. De enkelte druene i drueklasen representerte hver og én av oss på vår oppdagelsesferd i verden. På avtalte tidspunkt møttes vi i livsløpet vårt og utvekslet erfaringer og stod til tjeneste for hverandre. Vi kunne være søsken eller kjærester, venner, mor og datter, hva som helst. Noen slike medlemmer av sjelegruppen kunne vi leve lenge sammen med, mens andre kanskje bare krysset vår vei en ettermiddag med en viktig beskjed.

Noen ganger spilte vi slemme roller i hverandres liv, andre ganger var vi på samme parti. Vi kunne slåss så fillene føk, eller elske hverandre over alt på jord. Alle livserfaringene våre ble etter hvert sendt tilbake til den store skyen, slik at de kunne komme hele fellesskapet til gode. En tanke slo meg: Kanskje noen i drueklasen hadde fanget opp ønsket mitt om å lære mer om dette temaet, og sendt meg en invitasjon? Men på to dager, det var nok litt for utrolig. Så fort kunne det da ikke gå?

Etter pausen var turen kommet til den høyere bevisstheten som vi alle skulle være utrustet med. Mannen tegnet et landskap med hus og trær, og deretter en elv der det satt en mann i en robåt. Høyt oppe på himmelen svevde den høyere bevisstheten hans som en ørn. Mannen i robåten ville oppleve huset og trærne fra forskjellige vinkler alt etter hvor han befant seg langs elven, og han ville bare se et lite stykke av virkeligheten av gangen. Han manglet overblikket og ville ikke kunne se det dersom det kom et stort fossefall rett forut. Den høyere bevisstheten, derimot, så hele landskapet på én gang, og ville advare mannen mot faren som lurte. Det var her det store spørsmålet kom inn: Hvordan skulle den høyere bevisstheten klare å fortelle mannen i båten at han var i ferd med å gå utfor fossen?

Kurslederen hadde selvfølgelig svaret. Han fortalte at det var følelsene og kroppen som overbrakte beskjedene fra dette høyere bevissthetsnivået. Magefølelse og intuisjon var vel begreper de fleste allerede var innforstått med. Vi trengte å gjøre oss kjent med følelsesapparatet vårt for å finne ut hvordan vi tok imot beskjeder. Nå ville han ta oss med på en reise inn i vårt indre landskap for å se om vi kunne klare å fange opp disse subtile følelsene som den høyere bevisstheten forsøkte å formidle.

Som en forberedelse måtte vi gjennom en liten meditasjon der vi skulle puste dypt og forestille oss at vi trakk inn en tykk, hvit lysstråle gjennom toppen av hodet. Deretter skulle vi fylle hver eneste celle i kroppen med dette varme og beroligende lyset, slik at vi kunne slappe av og la sinnet falle til ro. Det hørtes forlokkende ut, men jeg hadde ingen illusjoner om at det ville virke. Min spinkle erfaring fra TM-meditasjon hadde vist meg at tankene mine flagret rundt som hyperaktive sommerfugler uansett hva jeg gjorde. Men jeg pustet da så godt jeg kunne, for jeg hadde virkelig lyst til å få sett litt på hvordan det sto til i mitt ukjente indre.

Da kurslederen var fornøyd med oppvarmingen, ble vi bedt om å skrive «Kropp», «Følelser» og «Tanker» på tre hvite ark som vi la rundt oss på gulvet. Vi skulle deretter sette oss på ett og ett ark og ta kontakt med stikkordene etter tur. Det virket litt søkt å skulle snakke med en papirlapp, og jeg kjente at det begynte å bygge seg opp en viss motstand i meg. Og kanskje var det nettopp fordi jeg egentlig ga litt blaffen og slappet av, at ting begynte å skje. Jeg gjorde som kurslederen sa, og ba om å få snakke litt med «Kropp». Brått dukket det opp et ganske tydelig bilde for mitt slumrende, indre øye – en formløs skikkelse som lå slengt på gulvet, en slags stor pudding. Det var meg.

Jeg spurte forsiktig hva Kropp ønsket å fortelle meg. Brått strømmet det på med ønsker fra puddingen, som et heseblesende foredrag. Ønskene var avslørende og ubehagelige: Puddingen ønsket mer mosjon, sunnere mat, mindre stress og mer kos. Den kunne tenke seg mer dans, moro og lek, og gjerne et saftig mannebein en gang i blant. Jeg tenkte surt: «Sexlivet mitt har du virkelig ingenting med,» men så husket jeg at det var min egen kropp jeg snakket med.

Stod det virkelig så dårlig til? Jeg hadde ikke egentlig lyst til å ha noen kropp, for den var mest til bry og plaget meg med stive muskler og dårlig samvittighet, mislykkede slankekurer og vondt i ryggen. Menn fikk jeg heller ikke noe greie på. Jeg hadde alltid hatt følelsen av å miste meg selv de få gangene jeg hadde våget å involvere meg. Ekteskapet hadde endt med at vi skuffet hverandre dypt, så tillit var for meg et belastet ord. Jeg opplevde dessuten at menn i beste fall var uinteressert i prat om selvutvikling, og i verste fall følte de seg direkte truet. Det var atskillig enklere å leve alene.

Jeg skjønte likevel hvorfor Kropp klaget og bar seg, for den hadde virkelig ikke fått mye stell og ros i sitt liv. Alltid hadde den fått kjeft fordi den var for tung, uansett hvor mye eller lite den veide. Alltid hadde den måtte ta unna for følelsene og spise når jeg var lei meg eller redd. Alltid hadde den vært nødt til å jobbe som en hest for at jeg skulle få vist hvor flink og pliktoppfyllende jeg var. Kropp var rett og slett sliten og lei. Jeg lovet meg selv å ta problemene på alvor. Dette var sterke anklager.

Jeg pustet ut litt og flyttet meg over på neste ark. «Følelser» var den neste til å bli invitert ut på scenen. Ingen kom. Etter annen innkalling var det fremdeles stille, og jeg begynte å bli urolig. Til slutt dukket det opp et vagt bilde. En ung jente i brun, fillete kjole tittet forsiktig frem. Ikke ett ord sa hun til meg, men hun sendte meg noen lange, såre blikk. Jeg fornemmet etter hvert hva hun lengtet etter: Nærhet, kjærlighet, kreativitet, ærlighet, åpenhet. Ikke noe av dette våget jeg å slippe til, og det hele var avslørende og skremmende.

Jeg ville aldri lytte til henne heller, så hun ble som regel tidd i hjel eller snakket bort. Jeg fornemmet at dette hadde noe med hjertet å gjøre, men det hadde jeg lukket igjen for sikkerhets skyld. Følelser var et område der jeg ikke kjente meg hjemme. Jeg hadde ingen trening i å vise følelser, og var alltid redd for at de skulle få overtaket på meg. Jeg lovet den unge kvinnen at jeg skulle begynne å ta henne på alvor, men jeg hadde følelsen av at jeg ikke var helt ærlig.

Kurslederens metode virket over all forventning! Nå hadde jeg fått kontakt med to sider av mitt indre landskap som jeg aller helst ville slippe å forholde meg til. Jeg angret på at jeg noensinne hadde begitt meg ut på denne avslørende reisen. Fra og med mandag skulle det være slutt på dette brysomme tidsfordrivet. Da skulle jeg tilbake til et alminnelig liv uten søking etter noe som helst. Min indre lengsel skulle legges i en skuff, og oppgaven som fyrtårn skulle overlates til andre som var bedre rustet. Men først var det «Tanke» som skulle på banen. Jeg trengte ikke å vente særlig lenge. ….