I den siste helgen før jul deltok jeg i feiringen av vintersolhverv på The Centre for Shamanic Studies i Dunderry Park sammen med to deltakere fra kursene mine i 2011. De som har lest Minnenes spiral av Frank MacEowen, vil kjenne igjen navnet på verten vår, sjaman og transpersonlig terapeut Martin Duffy. Jeg hadde allerede vært over i november for å få en privat session med Martin, og det var så givende at jeg bare måtte tilbake så fort som mulig.

Vi landet tidlig fredag ettermiddag på Dublin Airport og dro en drøy time med buss til Navan, og derfra med drosje til Dunderry Park. Der ble vi ønsket hjertelig velkommen av Annette Peard, som er healer og praktiserende druide, og Martins samarbeidspartner. I løpet av ettermiddagen ankom 23 deltakere fra Irland, og flere ga uttrykk for at det var stas å få møte gamle vikinger igjen under litt andre omstendigheter.

Martin Duffy åpnet programmet med at vi fikk presentere oss, og så fikk vi høre mer om helgens tema, som var død og gjenfødsel. Dette var jo et naturlig tema ved vintersolhverv, da naturen ligger i dvale og bare venter på våren. Vi var kommet hit for å feire en av den keltiske verdens åtte viktige høytider, men vi kunne også bruke anledningen til å sette i gang vår egen vårløsning.

Trommereise

Neste punkt på programmet var en trommereise der vi skulle sette en intensjon for hva vi ville arbeide med i oss selv denne helgen. Meget kort fortalt er hensikten med den monotone trommingen under en trommereise å komme i en endret bevissthetstilstand, en lett transe, der det kontrollerende sinnet ikke lenger har overtaket. Vi kan da reise ved hjelp av fantasien for å hente informasjon eller healing, hente hjem tapte sjeledeler og andre viktige oppgaver som en sjaman har i stammen sin. Vi kan enten dra til den nedre verden, der kraftdyrene våre holder til, til den midtre verden der vi bor, eller til den øvre verden der vi treffer åndelige hjelpere.

Jeg har ikke så lett for å gi meg hen til noen som helst slags transearbeid, men jeg fikk umiddelbart full tillit til denne rolige, jordnære mannen med sine lune humor. Jeg slappet av og bare lot bildene få dukke opp for mitt indre øye.

Det kom bare ett bilde på netthinnen – Jesus på korset. Dette var i hvert fall ikke noe jeg ville ha funnet på, for jeg har ikke noe spesielt forhold til Jesus. Men her var det viktig å finne ut hvorfor akkurat dette symbolet dukket opp. I løpet av helgen skulle det gå opp for meg at det handlet om det viktige begrepet tilgivelse – av meg selv for det jeg hadde gjort mot meg selv og andre, og av det andre kunne ha påført meg oppgjennom årene.

I druidens ring

Annette Peard, druide

Lørdag morgen kjørte vi et kvarters tid over til Hill of Tara, som er Irlands viktigste åndelige område. Herfra styrte høykongene over hele Irland, og her holdt druidene til før St. Patrick innførte kristendommen og drev dem vekk. I strålende vintervær deltok vi i et vakkert ritual ledet av druiden Annette, der vi startet med å påkalle hjelpere fra alle himmelretninger. Vi ble tildelt hver våre roller i ritualet, og jeg fikk gå rundt i ringen og velsigne deltakerne med vann. For meg ble dette en spesielt sterk opplevelse, for jeg har slitt med dårlig samvittighet for noe jeg gjorde galt akkurat på Hill of Tara i et liv som druide med tvilsomme motiver for et par tusen år siden. Nå kjente jeg at jeg ble tatt inn i varmen igjen, og det virket svært forløsende, for å si det mildt.

Etterpå ledet Martin oss i et annet takknemlighetsritual der vi stilte oss i ring rundt det som i irsk tradisjon kalles et alvetre. Dette er spesielt hellige trær som er et bindeledd mellom dimensjonene. Vi gikk frem én etter én og helte havregryn og melk på treet som en offergave. (Pussig for oss som ikke er vant til å helle frokosten vår på trær, men det var rørende og sterkt likevel.) Den irske tradisjonen har et nært forhold til alver og andre usynlige krefter, og de er opptatt av å hedre dem og ta vare på dem. Over hele landet finner man alvetrær og hellige kilder som pyntes med gaver og bønner om healing.

På Hill of Tara er det en koselig kafé med en lekker gavebutikk, så der varmet vi oss igjen og spiste velsignet deilig gulrotkake. Rett hjem til tidlig middag, for resten av dagen skulle bli temmelig innholdsrik, viste det seg.

Inn i sansenes verden

Vi skulle nå inn i en bolk som kaltes Ecstatic Journey. Den bestod av en runde med fri bevegelse til skikkelig rave-musikk med solid trøkk (supert musikkanlegg), deretter en runde med utforsking av pusten, liggende på gulvet, også til heftig musikk. Til slutt var det enda en trommereise, og der skjedde det noe interessant. Alle vi tre damene fikk opp slangen som symbol. Slangen er jo et gammelt symbol på transformasjon, så det passet bra for temaet død og gjenfødsel. Jeg visste det ikke da, men et viktig element i sjamanismen er at man lar seg «spise» av kraftdyret, slik at man tar opp i seg dyrets kraft. Min slange ville gjerne sluke meg, men den viste seg som tegnefilmslangen Ka fra Robin Hood – ikke særlig skrekkinngytende! På søndag ble det mer fres over tingene – da lot jeg meg noe motvillig sluke av en stor pytonslange – og kom styrket ut igjen med slangens kraft. Magisk!

Lørdagskveld i Irland

En total utrenskning

Dette var likevel bare oppvarmingen til lørdagskveldens høydepunkt: sweat lodge. Jeg har jo vært i badstu utallige ganger, men har aldri vært i det vi på norsk kaller svettehytte. Jeg tenkte at det ville bli problematisk med mine stive ledd og ømme rygg å sitte rett på bakken i et lavt og trangt telt i stummende mørke i tre til fire timer, med dårlige muligheter til å komme seg ut og strekke på beina. Men det handlet om å overvinne motstand, så det var bare å stupe ut i det. Ute var det minus to grader, så det gjaldt å forberede seg på turen ned til hytta.

Svettehytta ble en helt særegen og meget sterk opplevelse. Opplegget var delt i tre deler, først en del for den maskuline energien, dvs. solen. Deretter en del for den feminine energien, eller månen. Og til sist en del for stjernene. Vi kunne gå ut mellom hver bolk hvis vi ville, men det var altfor trangt til å tenke på det engang. Det var i grunnen deilig å bare sitte helt stille og la det skje.

Utenfor hytta sto Martin klar med røyk som han blåste inn i pannen vår og velsignet hver og én av oss. Det tok lang tid før alle var velsignet og på plass, så jeg frøs godt i minst et kvarter der jeg satt på det kjølige gresset med bare et håndkle rundt meg. Men så endelig fikk mannskapet lempet inn store, rødglødende steiner i gropen i midten og dynket på velduftende urtevann, og varmen begynte å ta seg opp. Da hytta var blitt lukket og mørket var totalt, stemte alle i med lyder og trommer og sang – en helt uventet og sterk opplevelse. Jeg hadde sett for meg tre timer i stillhet, men det viste seg å bli ganske så dynamisk.

Møte med energiene

Vi skulle først utforske den maskuline energien og kommentere hvilket forhold vi hadde til den. Både mennene og kvinnene i hytta bidro med sine tanker og følelser rundt dette. Det kom frem mye om alkoholiserte fedre, overgrep, sorg og annet. Jeg skjønte fort at Irland er et tøft land med mye lidelse, og det slapp til her i det beskyttende mørket. Vi hadde en erfaren og dyktig healer, James, til å lede det hele, og jeg kjente meg fullstendig trygg og ivaretatt. James inviterte oss til å sende bønner om fjernhealing til folk vi brydde oss om, og det ble mange runder der i mørket.

Så var det den feminine energiens tur. Det startet hektisk med sterke lyder og tromming, men en kvinne ba om å få mer kontakt med den sarte feminine energien, og ikke bare den sterke og mektige. Det var rørende å høre menn snakke varmt om følelser og femininitet. Etter hvert åpnet kvinnene seg, og nå kom det frem mer innestengt sorg og sinne, selvbebreidelse og savn. Hele meningen med svettehytta var jo å rense ut alt man ikke lenger ville dra på, og det skjedde virkelig her.

Den siste delen besto av en fantasireise. Vi skulle forestille oss hvordan livet vårt ville være nøyaktig ett år før vi døde. Hvordan ville vi at avslutningen på livet vårt skulle være? Hadde vi fått gjort opp med alle? Var vi tilfreds? Hadde vi fått nok ut av livet? Så var det et halvt år frem til avslutningen, en måned, en uke, en dag og så den siste timen, helt til vi tok farvel for godt. Det var utrolig vakkert, og en særdeles tankevekkende opplevelse!

Som regresjonsterapeut var jo avslutningen på livet velkjent stoff for meg, men jeg hadde aldri tenkt på det akkurat slik. Vi tror jo vi skal leve evig, så kanskje det kan være nyttig å tenke at livet faktisk har en avslutning, og at vi bør ordne opp i våre uavklarte saker før det er for sent. Det kan være vondt å stå ved en grav og klage, som Arnulf Øverland sa det så vakkert.

Jeg vet ikke hvor lenge vi satt der i denne mørke og varme livmoren. Tre timer? Fire timer? Tiden sto vel egentlig stille. Etterpå hadde jeg ikke lyst til å gå tilbake til huset. Jeg ble bare stående med nakne armer og glødende hud ved bålet der de hadde varmet de store steinene, og nøt den gnistrende stjernehimmelen og samhørigheten. Nydelig! Klokka var over midnatt før vi hadde fått spist varm suppe og kommet oss til sengs.

Ut i naturen

Dunderry Park er en eiendom på nesten 100 mål med en liten innsjø, store trær og grønne plener. Søndag morgen var det tid for Stalking awareness. Vi kan vel kalle det lyttende årvåkenhet på norsk. Da fikk vi beskjed om å gå ut i naturen rundt huset og tune oss inn på energiene der. En flokk ravner førte meg til et vakkert eiketre som det var godt å legge armene rundt. Fuglene fortalte meg litt ertende at jeg måtte legge fortida bak meg og begynne å fly, sånn som dem. Det var tid for tilgivelse, fikk jeg høre. Samtidig ble jeg vist hvordan vi i vår familie hadde utforsket det temaet – vi hadde ikke for vane å be om unnskyldning. «Man skulle ikke krype for noen!» Nå var det ikke lenger noen vits i å holde på med dette maktspillet. Friheten lå i å legge disse følelsene bak seg og gå videre uten bånd.

Spirit boat

Den virkelige kraftreisen

Inne i salen var det rigget til for det siste punktet på programmet, som var en felles reise i en Spirit Boat. Dette ble en helt ubeskrivelig opplevelse. En sjaman har som oppgave å reise til underverdenen eller oververdenen for å hente informasjon og healing til stammen sin. Men av og til reiser hele stammen ut i fellesskap på en slik sjamanreise. Denne gangen skulle vi alle sammen reise til gudinnen Gaia for å høre mer om hva som ville skje i 2012.

I den store salen sitter vi på deilige sacco-sekker langs veggene, og nå var sekkene rigget til i to rekker midt på gulvet, i form av en båt. Kvinnene skulle sitte forrest, og mennene bak. Helt i baugen satt en kvinne som skulle styre båten. Så ble det satt på en helt ubeskrivelig heftig og rytmisk musikk som gjorde at verden utenfor bare forsvant, og den indre verden tok over. Trommer, rasler og musikk er noen av sjamanens arbeidsredskaper, og de brukes for å komme inn i en endret bevissthetstilstand og få indre opplevelser.

Vi skulle forestille oss at vi rodde båten oppover en elv i fellesskap. Over oss i lufta, under oss i vannet og langs bredden fulgte alle kraftdyrene våre med på ferden. Etter hvert rodde vi over en innsjø og kom til en tropisk øy med jungel. Så fulgte vi en ny elv innover øya til vi kom til en lysning. Der steg vi ut av båten og gikk bort for å møte den skinnende gudinnen Gaia. Så fikk hver og én sin opplevelse av hvordan 2012 skulle bli.

Herregud for noen energier! Og for noen visjoner! Vi står åpenbart overfor store forandringer på jorda, men det blir ikke dommedag. Bare flere heftige katastrofer, slik vi allerede har sett. Og en ny ordning på maktstrukturer og alt det gamle som holder oss nede. Dette delte vi i ringen etterpå, og det skal bli veldig spennende å følge Gaia i det kommende året. En stor oppgave blir å hjelpe folk til å finne igjen kraften sin og sentrum i seg selv, slik at de bedre kan takle alle de forandringene som vil skje. Det er her vi kommer inn med å besøke kraftsteder og få fart på energiene våre, blant annet i Irland, som jo er proppfullt av slike sterke energipunkter.

Etterpå satt vi norske igjen og hadde en meget givende prat med Martin om vårt felles arbeid i 2012. Vi skal bygge en bro mellom landene våre og få med oss mange, mange nordmenn over til en aktivering av kraften vår. Nå koser jeg meg med å planlegge spennende reiser over til Irland.

Håper dette ga litt innblikk i arbeidet på Dunderry Park. Masse herlig musikk, fantastiske energier, hyggelige mennesker, god mat, vakkert hus og nydelig natur – håper du lar deg friste til å bli med på tilsvarende feiring av sommersolhverv – Summer Solstice.

Tilbake til Dana-reiser her