Tja, hva med tusenvis av småbarn som kommer løpende med det første vårtegnet, og glade mødre som setter de halvvisne, rufsete stilkene i vann og er strålende fornøyd over at våren er kommet? Ingen har vel noen sinne sett stygt på hestehoven og kritisert den for ikke å være rød eller oransje eller hvit, større, mindre, rankere eller bredere? Hestehoven fyller akkurat sin funksjon som den er, og den er helt fornøyd. Ikke mange andre planter ville overlevd dens levevilkår, så den har funnet sin plass. Og det er vi glade for.

Vi derimot, vi måler oss med andre og sier nøyaktig det samme: «Å nei, jeg har ingenting å bidra med. Jeg er ikke flink nok. Det er så mange der ute som er mye dyktigere enn meg. Joda, jeg elsker å male akvarell, og jeg har tatt kurs på kurs og holdt på i mange år. Men det er bare for meg selv. Jeg kan jo egentlig ingenting.» Er det virkelig sant? Sammenliknet med de som aldri har tatt i en pensel, er du en ekspert. Tenk over det. I deres øyne er du en ressursperson som de setter høyt , for du har gått en lang vei som de ikke engang har begynt på, bare lengtet etter.

Hvor mange timer av ditt liv har du brukt på å tilegne deg kunnskap og ferdighet i et eller annet, bare fordi det er noe du har hatt glede av? Hvorfor er det helt utenkelig å dele denne gleden med noen andre som ikke kan en brøkdel av det du kan? «Å nei, jeg er ingen pedagog. Jeg kan ikke lære bort noe. Dette er bare noe jeg gjør på kjøkkenbordet …» Vel, kanskje noen kunne tenke seg å sitte ved kjøkkenbordet ditt og studere hvordan du gjør det? La seg inspirere til å komme i gang selv? Sånn som du sikkert engang gjorde da du var helt nybegynner?

Vi må begynne å tenke annerledes på det vi har med oss i bagasjen. Vi må kunne dele kunnskapene og gleden med andre uten å være så forferdelig redde for ikke å holde mål. Vi må tenke horisontalt, og ikke vertikalt – se på hvordan vi kan bidra med noe for våre medmennesker, og ikke la oss hindre av at det er noen som naturlig nok kan enda mer enn oss. Hvis du kan to prosent mer enn de andre som er til stede i rommet, har du noe å tilføre dem som de ikke hadde før de kom. Du trenger ikke å være 98 prosent flinkere enn dem. Eller 70 prosent. Bare bittelitt, sånn at de kan gå glade hjem fra kjøkkenbordet ditt og få lyst til å begynne selv. Det er en flott gave, det!

Her er det åpent for alle innlegg som kan være til støtte og inspirasjon for oss alle. Hele hensikten med denne hjemmesiden – og alt det andre arbeidet jeg gjør – er å hjelpe mine medmennesker til å få frem alle de gode evnene og egenskapene som de har bygd opp over et helt liv. Altfor mange sitter beskjedent i bakgrunnen og lengter etter å komme ut med seg selv, men hindres av noen leie blokkeringer som stort sett skyldes lav selvfølelse og frykt for ikke å være flink nok.

Jeg er helt overbevist om at vi skaper vår egen virkelighet ut fra hvordan vi tenker om oss selv. Så første bud for å komme ut av skyggen er å begynne å tenke at vi faktisk er her av en grunn. Vi har fått med oss evner og egenskaper for at vi selv skal ha et godt og rikt liv. Men jeg er helt sikker på at vi er ment å skulle dele disse gavene med andre, uansett hva de består i.

Det skal bli virkelig spennende å utforske slike temaer her, så skriv kommentarer og gi ditt bidrag. Send gjerne e-poster til meg om temaer du synes vi skal ta opp, så åpner jeg en ny tråd. Jeg gleder meg!

Jeg har et godt eksempel som gir meg litt gåsehud i dag (ja, jeg er ikke blitt helt hardbarka, men jeg jobber med saka). Før OL på Lillehammer hadde jeg et enkeltkvinnesforetak der jeg produserte trykksaker og presentasjonsmateriell for de store aktørene – LOOC, fylkeskommunen og kommunen. Mine «konkurrenter» var alle de store reklamebyråene som ville ha sin bit av den deilige kaka, og millionene strømmet. Ikke fullt så heftig inn i mine lommer, og det har sin forklaring:

En dag fikk jeg i oppdrag av kommunen å lage et helt spesielt lysbilde for en presentasjon. Det tok meg tre hele arbeidstimer, og selve lysbildet måtte produseres et annet sted. Da jeg sjekket prisen, fikk jeg helt bakoversveis. Åtte hundre kroner for ett lysbilde! Da kunne nok ikke jeg ta meg betalt for min jobb, for det måtte jo bli altfor dyrt! Så jeg sendte en faktura på åtte hundre kroner og håpet at jeg ikke ville falle i unåde.

Noen dager senere kom det telefon fra kommunen. «Ja, det var det lysbildet. Vi stusser litt over prisen din.» Jeg kjente at jeg søkk i stolen og så for meg at hele virksomheten min bare kunne nedlegges med det samme. «Ja, det var bare det at vi fikk laget et helt tilsvarende lysbilde hos et reklamebyrå, og deres pris var fire tusen kroner.» De hadde åpenbart ikke hatt de samme kvalene om at det virket så altfor dyrt.  De visste hvor verdifulle de var i akkurat denne situasjonen, og så tok de en sjanse.

De gikk for langt, for de fikk visst ikke flere oppdrag. Den rette prisen var den jeg skulle ha fakturert: Tre arbeidstimer pluss innkjøpt tjeneste, kr 2000. Svimlende høyt for meg, men helt akseptabelt for de som visste hva slike tjenester egentlig var verdt. Nå skal det sies at jeg fikk jevnlig oppdrag etter dette, men det var fordi jeg var billig og selvfølgelig overmåte pliktoppfyllende. Typisk jentefenomen. 120 prosent produkt for 70 prosent betaling – man kan jo ikke risikere å få kritikk, eller hva?

Så hva kan vi gjøre med dette, jenter? Noen forslag? Kommentarer? Gode ideer? Erfaringer? Skriv!